Subjektprisen 2021

Disse er nominert til Årets scenekunst

Hvilke oppsetninger var best og viktigst i 2021? Subjekts jury har nominert seks kandidater. Nå er det opp til deg å stemme frem vinneren!

Subjektprisen er en feiring av kulturåret som gikk, og en anerkjennelse av menneskene, initiativene og opplevelsene som gjør Norge til et kulere land å bo i.

Arbeidet med Subjektprisen pågår gjennom hele året. Subjekt er avisen som dekker kulturlivet tettest, og med et av landets mest omfattende kulturanmelderi. Redaksjonen noterer seg de kunstnerne, utstillingene, visningsrommene, filmene, teateroppsetningene, bøkene, musikkutgivelsene, musikerne, stemmene og subjektene som den mener er de beste og viktigste bidragsyterne til norsk kulturliv.

Subjektprisen 2021 er, som tidligere år, inndelt i ti kategorier, og består av heder, ære og en statuett.

Vinnerne lanseres under en storslått prisutdelingsseremoni 14. desember i Marmorsalen på Sentralen i Oslo, og du er invitert!

En publikumspris

Subjekts heder og ære ligger i nominasjonsinnstillingene, men til syvende og sist er det Subjekts lesere som bestemmer hvem som går av med seieren.

Du kan stemme én gang per døgn. Stemmeskjemaet finner du lengre ned i artikkelen, og krever innlogging. Det er helt gratis å registrere en brukerprofil.

Årets scenekunst

I priskategorien Årets scenekunst har Subjekts redaksjonelle jury nominert seks scenekunst.

Dette er de nominerte.

«Blikktrommen» er nominert til Årets scenekunst. (Foto: Øyvind Eide.)

«Blikktrommen» i regi av Kjersti Horn på Nationaltheatret

Kjersti Horn imponerer og overrasker nesten hver gang hun setter opp teater, men ingenting kunne forberede publikum på «Blikktrommen». Forestillingen er ren stormannsgalskap, men tross monologen strekker seg ut over nesten tre timer finnes det ikke et eneste dødpunkt. Tvert imot blir man sugd inn i fortellingen om Oskar som slutter og vokse, og bevitner nazismens frammasj. Scenograf Sven Haraldson overgår seg selv med leiligheten hvor stykket tar sted. En leilighet nærmest hentet ut fra en Reiner Werner Fassbinder-film. Regien er upåklagelig, og det er tydelig at Horn har hatt stålkontroll i alle ledd, og særlig når det kommer til Olav Waastad, som er eneste mann på scenen. En mer naken rolletolkning har man knapt sett på en norsk scene, og det er en massiv og tung rolleprestasjon fylt med presisjon og overbevisningsevne. «Blikktrommen» er ulikt alt annet som har vært å se denne høsten, et soleklart mesterverk.

«Koreograf Frédérick Gravel sitt samarbeid med Carte Blanche resulterte i en av årets mest dynamiske forstillinger», skriver juryen i sin begrunnelse. (Foto: Thor Brødreskift.)

«But then, We’ll Disappear (I’d Prefer Not To)» koreografert av Carte Blanche med Frédérick Gravel på Dansens hus

Koreograf Frédérick Gravel sitt samarbeid med Carte Blanche resulterte i en av årets mest dynamiske forstillinger. Danserne utforsker individualitet og samhold, og behovet og skammen av å bli sett. Det er umulig å ikke se forstillingen i lys av pandemien, men danserne løfter likevel verket opp til noe større enn bare en kommentar på tiden vi har vært inne i. Med musikk, tungt inspirert av Krautrock beveger danserne seg alle i hver sin distinkte stil, og nærmer seg hverandre, i starten forsiktig før nysgjerrigheten tar overhånd. Med en elegant struktur, med flere passasjer, blir stykket en reise inn i menneskets trang til å utmerke seg. Men også det ha en pris, og i kampen mot skyld og skam blir uttrykket mer og mer aggressivt og rotete, uten å gå på kompromiss med kvalitet eller utrykkets estetiske verdi.

«De må føde oss eller pule oss for å elske oss» er et stykke som sjarmerer publikum fra første scene, men som heller ikke er redde for å bite for at refleksjonene skal feste seg. Nå er stykket nominert til Årets scenekunst. (Foto: Erika Hebbert.)

«De må føde oss eller pule oss for å elske oss» av Camara Lundestad Joof og Ola Johan Skjelbred på Nationaltheateret

Tre kvinner føler seg rundt på et fargerikt og taktilt scenebilde. Til sammen har de at alle tre er av minoritetsbakgrunn, men også er norske. Det er ikke drama i klassisk forstand, men en lenger refleksjon de tre i mellom, hvor de deler ideer, frustrasjon, drømmer og freidighet. Dramatiker Camara Lundestad Joofs lett essayistiske tekst er så gjennomtenkt og nyansert at det er umulig å ikke la seg imponere og berøre. Regissør Ola Johan Skjelbred utfordrer både seg selv og publikum, og blåser liv i Joofs tekst gjennom kløktige grep og skaper både samhold og individualitet på scenen. «De må føde oss eller pule oss for å elske oss» sjarmerer publikum fra første scene, men er heller ikke redd for å bite for at refleksjonene skal feste seg. Tross gjev regi er det Joofs tekst står igjen som stykkets fremste kvalitet, og vi håper denne urpremieren ikke blir den siste.

Scenografien låner tungt fra Det gamle testamentet, som et symbol på en ny pakt. «In First Person; The Dance» er nominert til årets scenekunst. (Foto: Dansens hus.) «In First Person; The Dance» i regi av Daniel Mariblanca på Dansens hus

«In First Person; The Dance» koreografert av Daniel Mariblanca på Dansens hus

«In First Person; The Dance» begynner med en lang og fryktinngytende sekvens, men så ledes publikum inn i noe av det vakreste som må ha vært vist på en norsk scene de siste årene. Dansekompaniet 71 Bodies utforsker identitet og kjønn i denne slående forestillingen, som består av både musikk, dans og tekst. Den todelte forstillingen får en til å sette hjerte i halsen, for å så forløse angsten da vi entrer en verden hvor publikums plasser og scene er i ett, og rollene oppheves. Alle er ett samtidig som at alle er unike. Vi får presentert en jord sånn som i himmelen, hvor nykommere ønskes velkommen med samme entusiasme uavhengig hvem de er. Gammel, ung, streit, skeiv, atypisk eller konform. Alle er invitert. Scenografien låner tungt fra Det gamle testamentet, som et symbol på en ny pakt. «In First Person; The Dance» er scenekunst av et nytt kaliber.

Formspråket til Kylián krever høy teknikk og ypperlig musikalsk forståelse. Dette kan sikre «One of a Kind» prisen som Årets scenekunst. (Foto. Erik Berg.)

«One of a Kind, Kylián» koreografert av Jiri Kylián på Operaen

Se for deg å få servert fritert ål, marengs og aspik i samme rett, og det på uforklarlig vis fungerer sammen. Oversett retten til lyd, og du har opplevelsen av lydbildet i «One of A Kind».
Det blir alt annet enn ufullstendig når verdens viktigste nålevende koreograf, Jiri Kylián, balanserer lyd og dans på mesterlig vis gjennom Operaens sterke armé. Nasjonalballetten viser store evner i å ta til seg hans svært krevende språk av en fusjon mellom moderne dans og klassisk ballett. Med dansernes høye teknikk og utsøkte musikalske forståelse, fusjoneres elementene til en hårreisende elegant og likeverdig art som gir en ekstra dimensjon.

«Pang!» er et stykke som åpner seg etter applausen har lagt seg, og inntrykkene blir fordøyd. Men holder det til prisen Årets scenekunst? (Foto: Erika Hebbert.)

«Pang!» i regi av Peer Perez Øian på Riksteateret

Stykket var overraskende vanskelig å komme seg gjennom. Ved førsteinntrykket er humoren malplassert og sjarmløs, men tvert imot er det en protest mot vestlig etterkrigspolitikk. Olav Waastad utmerker seg i hovedrollen, et forvokst barn som har en ting på tankene, seg selv. Det er sjeldent å se god kunst med så mye skjult mellom linjene, uten et behov for å tydeliggjøre det for publikum. Peer Perez Øian benytter seg av innovative grep, uten å miste sin særegne signatur. Stykkets formål ser ut til å være å slite ut publikum, som en kommentar på hvordan vestens konsum har gått så langt at det til og med påvirker stemmesedlene. «Pang!» er et stykke som åpner seg etter applausen har lagt seg, og inntrykkene blir fordøyd. Det er gjev kunst viklet inn i et popkulturelt uttrykk. Det er utmattende å følge med på, fortjenesten er stor. For dette er kanskje årets mest tankevekkende forestilling.

For å stemme, må du være logget inn.
Det er helt gratis!

Allerede en bruker? Logg inn

Ikke registrert bruker? Registerer gratisprofil eller bli abonnent

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar