Annonse
Benedikt skiller seg ut i den norske musikkfloraen med sin bittersøte og emosjonelle appell og store besetning. Men er det nok til å vinne Årets musikkutgivelse? (Foto: Koke plate.)
«Balcony Dream» av Benedikt på Koke plate
Årets mest sentimentale og drømmende album fikk vi fra en indietrupp på ni fra Oslo og Surnadal.
Her viser Benedikt hvordan de har utviklet seg siden debuten i 2019. Produksjonen er intrikat og fengende. Lydbildet er taktilt og organisk, med klimprende gitar, morkent piano, cello og Hans Olav Settems hviskende vokal i sentrum. Vi får også storfint besøkt av Tuvabands såre vokal samt stemningsfullt tremolo-gitar fra Ola Øverby.
Benedikt skiller seg ut i den norske musikkfloraen med sin bittersøte og emosjonelle appell, og store besetning. Et fyldig lydbilde rammer inn troverdige tekster om den vanskelige kjærligheten.
Settem er bandets hjerne, eller kanskje hjerte. Han er en oppsiktsvekkende låtskriver med en tydelig estetisk visjon. Resultatet er et melankolsk, cinematisk og fullendt album av internasjonalt kaliber. Sjangerspennet vitner om stor musikalsk begavelse.
Annonse
Det lavmælte og strenge lydbildet gjør ikke platen til en umiddelbar banger på dansegulvet, men den er perfekt til en sofistikert drink mellom slagene. Albumet er nominert til Årets musikkutgivelse. (Foto: Xl recordings.)
«Believer» av Smerz på Xl recordings
Etter EP-en «Have fun» i 2018 har Smerz endelig sluppet debutalbumet «Believer». Catharina Stoltenberg og Henriette Motzfeld utgjør den København-baserte duoen. Deres første fullengder er en intim og eksperimentell affære, men likevel solid pop. Det låter sparsommelig og dystert, men ikke fremmed. Vokalsporene hvisker deg i øret, mens synthene omfavner deg.
«Believer» fungerer like godt på en utstillingsåpning som på et utested. Det lavmælte og strenge lydbildet gjør ikke platen til en umiddelbar banger på dansegulvet, men den er perfekt til en sofistikert drink mellom slagene.
Smerz balanserer det utfordrende og det tilgjengelige med eleganse. Oppriktig og intensitv, samtidig befriende uanstrengt og ukonvensjonelt. «Believer» er en plate som inviterer deg til å blir med inn og delta, uten å insistere, mase og å dytte deg inn døren.
Annonse
Når folk fikk nyss om at saksofonisten Bendik Giske og produsenten André Bratten sammen skulle lage et album, attpåtil gjennom Smalltown Supersound: var det et kollektiv musikk-Norge som saliverte av tanken på hva denne symbiosen kunne kreere, skriver juryen i sin begrunnelse. Nå er verket med å kjempe om prisen som Årets musikkutgivelse. (Foto: Smalltown Supersound.)
«Cracks» av Bendik Giske på Smalltown Supersound
Da folk fikk nyss om at saksofonist Bendik Giske og produsent André Bratten skulle lage plate sammen på Smalltown Supersound vakte det kollektiv forventning over hele landet. Hva kunne denne symbiosen resultere i?
«Cracks» viderefører Giskes uortodokse bruk av saksofonen og eksperimentelle uttrykk. Med denne platen går han fra å teste ut harmoniske ideer, minimalistisk repetisjon og akustiske metoder, til å mestre dem. Han suger ut det nødvendige, fjerner det upassende og viktigst av alt: sette mer av seg selv i utøvelsen.
Opptaksmetodene og produksjonen er fantastiske, men det er Giskes sensitive uttrykk og musikalitet som vræler, jamrer og hvisker seg fram til lytteren. Det er en gleder bli holdt gissel i hans univers.
Annonse
At «Menneskekollektivet» er moderne i sin elektroniske form, med mange av dansemusikkens bestanddeler, beviser elektronikaens sjelfulle, kunstneriske prosess, skriver juryen. (Foto: Smalltown Supersound.)
«Menneskekollektivet» av Lost Girls på Smalltown Supersound
Når Jenny Hval tidligere la ut musikk, enten som Rockettothesky eller under sitt navn, var det preget av en akutt sans for struktur og en gjennomsyret forståelse av verkets helhet: litterært og konseptuelt. For en litteraturviter, utgitt roman-forfatter og aktiv skribent, er oversikten og totaliteten instinktiv.
Sammen med Håvard Volden utgjør hun duoen Lost Girls, en overraskelse som sendte sjokkbølger gjennom den alternative scenen. Denne avantgardistiske platen er druknet i en uferdig, foranderlig patina.
«Menneskekollektivet» er moderne i sin elektroniske form og henter mye fra dansemusikkens. Samtidig viser den elektronikaens sjelfulle side. Dette er en kunstneriske prosess der maskiner rår.
Verket er ikke fullendt, det er et briljant utkast. Den tar ny form for hver gjennomlytting og illustrerer verdien av å sakke tempoet. Hva som blir sagt er ikke viktig, men hvordan det sies.
Annonse
«Night Songs» er et organisk verk av ekstrem, rytmisk forståelse brer seg. Verket kan stikke av med Årets musikkutgivelse. (Foto: Optimo Music.)
«Night Songs» av Sex Judas med Ricky på Optimo Music
Både David Bowie og LCD Soundsystem har forsøkt seg på balansen mellom klubb, elektronika og alternativt band. Nå også Sex Judas feat. Ricky. Dette er soloprosjektet til Tore Gjedrem, best kjent som Ost fra duoen Ost & Kjex.
Etter hvert har det blitt et fullendt band, som herlig illustrerer den varierte og finurlige undergrunnen i Oslo. Platen er gitt ut på sagnomsuste Optimo Music fra Glasgow.
På «Night Songs» har nesten alle produksjonsledd gått tilbake til en akustisk, band-preget prosess. Det er et organisk verk av rytmisk forståelse, sterkt inspirert av soundsystem-kultur og dub. Sammen med en unik, forheksende stemmebruk gir dette en magisk trip.
Annonse
Deres snert og forståelse for komposisjon minner om jazzens komplekse intuisjon, råheten om den afrikanske blues sin polyrytmikk og hypnotiserende driv. Men kan de vinne Årets musikkutgivelse? (Foto: Jansen Records.)
«Villa Amorini» av Orions Belte på Jansen Records
Gitarmusikk, alternativt eller indie. Kjært barn har mange navn. Bandbasert musikk som ikke befinner seg i den tradisjonelle rocken har i det siste vist seg i mange former.
Her lukter det av sommerlige øyeblikk med stemningsfull bakgrunnsmusikk. Forelsket musikk, i all forstand, kan fort bli litt tamt og ensformig. Men ikke Orions belte.
Denne trioen ligger i den samme svevende sfæren som mange andre. Der de fleste er druknet i gleden, bringer «Villa Amorini» en kul eksistensialisme, med en ironisk distanse til livets banalitet.
Trioens komposisjoner har snert og en kompleksitet som hører hjemme i jazzen. Den kombineres med en råskap, polyrytmikk og hypnotisk driv som minner om afrikansk blues. De er rett og slett en orgasmisk gulasj av neo-psykedelika som fungerer like godt i regn som i sol, i ekstase som i depresjon.
