Årets litteratur

«Egne barn» av Trude Marstein på Gyldendal

Det har med rette vært påpekt at norsk skjønnlitteratur handler mye om familieliv og de altfor nære ting, men en av dem som behandler dette best, er Trude Marstein. I denne romanen viser hun hvor komplekst og uoversiktlig livet blir når man må turnere partnere, ekspartnere, barn, og andres barn i flere ledd. Alle må forsøke å forholde seg til dette som det er normalsituasjonen, men alle har forskjellige forventninger til hva som er viktig, og hva de tross alt fortjener. Egoistiske motiver må skjules bak tilsynelatende velvilje og omtanke i alle retninger, og med hensyn til de forvirrede omsorgskonstellasjonene barna opplever, forsvarer man seg med at ingen barn har godt av å leve i en familie hvor de voksne ikke elsker hverandre.

Marstein lykkes med å vise hvor komplekst og delvis selvmotsigende hennes personer opererer, og hvordan deres barn blir emosjonelle nomader. Årets bok viser hvorfor Marstein er blant de fremste forfatterne i Norge.

«Ingen hellig» av Roskva Koritzinsky på Aschehoug

Roskva Koritzinsky debuterte i 2013 med novellesamlingen «Her inne et sted». I år har hun gitt ut sin fjerde bok, og tredje novellesamling, som viser for alvor at Koritzinsky ikke lenger er en ung, lovende forfatter å følge med på, men en erfaren novellist å regne med. «Ingen Hellig» er en konseptuell og rik samling tekster, som reflekterer rundt klassiske temaer som ensomhet og rotløshet. På knappe hundre sider viser forfatteren at hun er villig til å ta sjanser med struktur og komposisjon.

Med sitt karakteristiske språk og forlokkende narrativ viser Koritzinsky her hvilken tyngde hun har evne til å fylle setningene sine med. Novellesamlingen består av syv tekster, og på subtilt vis taler novellene med hverandre. Koritzinskys selvsikre penn påfører leseren et smertefullt savn etter det som for lengst har blitt uhåndgripelig. Koritzinsky har med «Ingen Hellig» entret et nytt kapittel i forfatterkarrieren, et nivå forbeholdt de få.

«Museale tilstander» av Petter Snekkestad på Orkana

Direktøren ved Varanger museum kom i år med et hardtslående angrep på ideologien som de senere tiårene har spredd seg innen museumsverdenen. Mens vi i noen hundre år har gransket fortiden via dens levninger og forsøkt å gjøre denne kunnskapen tilgjengelig for publikum, har det de siste tiårene vokst frem en idé om at slik formidling uttrykker vestlig dominans overfor andre kulturer. Derfor har man villet gjøre museene om til møteplasser hvor antatt marginaliserte grupper skal trekkes inn både som skapere og brukere.

Snekkestad mener museene er lite egnet til slike integreringspolitiske tiltak, og påpeker at det drives overraskende lite forskning i dag. I stedet driver museene en historisk selvpisking, og beklager sine historiske bidrag. Ideen om at det typiske museet ikke kan integrere nye perspektiver, er feil, mener Snekkestad, og at de må endevendes av hensyn til minoriteter, viser en paternalistisk holdning. «Museale tilstander – en konservativ kritikk av norsk museumstenkning» er et glimrende formulert debattskrift.

«Rabalder» av Trygve Aas Olsen og Kjersti Løken Stavrum på Aschehoug

Få fagbøker treffer samtidens store spørsmål så godt som «Rabalder – Kontroversielle ytringer gjennom 100 år». Trygve Aas Olsen og Kjersti Løken Stavrum kaster seg rett inn i debatten om vår tids kanskje heteste potet, ytringsfriheten. Nærmere bestemt de ytringene som gjør ytringsfriheten kontroversiell.

«Rabalder» er en velskrevet innføring i de siste hundre årenes største kontroverser rundt det skrevne og uttalte ord. Boken gir kontekst til dagens ytringsfrihetskontroverser, og kan kanskje spe litt kaldt vann i blodet på deltagerne i dagens debatter om ytringsfrihet og krenkelser.

Aas Olsen og Løken Stavrum blir ikke ensporet, men angriper temaet fra flere ulike vinkler. Det store narrativet brytes opp av tekster fra mennesker som har blitt berørt av rabalderet. Det bidrar til å gjøre denne mastodonten på nesten 500 sider til en mer leselig bok, og gir den faglige tyngden en human ramme.

«Utskudd» av Majken van Bruggen på Kolon

Majken van Bruggen er flink til å porsjonere ut informasjon om sine personer: hvem de er og på hvilken måte de forflytter seg ut av fellesskapet. For det er nettopp en slik bevegelse som er gjennomgangstema for historiene i denne samlingen: Mennesker som er blir eller er blitt utskudd. Enten ved egne valg, eller at de bare gradvis er blitt parkert i periferien. På denne måten lar hun leseren ta del i usikkerheten som omgir dem, via trivielle hendelser og relasjoner.

Språket flyter svært godt, og van Bruggen unngår å uttvære eller utmale novellenes poeng. Leseren dras man ned på rollefigurenes nivå. Usikkerhet, utenforskap og begjær skildres med en presisjon og observasjonsevne som gjør alt svært gjenkjennelig. «Utskudd» markerer seg som en av årets fremste novellesamlinger.