Årets musikkutgivelse

«Et hav av avstand» av Taake på Dark Essence Records

Norsk svartmetall begynte som en eksplosjon av nyskapning, men på 2000-tallet dabbet det av i konformitet og mislykket eksperimentering. Flere band trakk inn nye elementer i forsøk på å videreutvikle sjangeren, men mistet intensitet og særegenhet. Taake gikk den andre veien, og skapte nærmest egenhendig en renessanse for «True Norwegian Black Metal».

«Et hav av avstand» er genuint originalt, samtidig som det er umiskjennelig svartmetall. Låtene er få og lange, produksjonen er introvert og upolert. Dette låter ikke så mye som en innspilling, men en fremføring. Resultatet er et usedvanlig krevende album, men for tålmodige lyttere er det en av de mest interessante lytteropplevelsene i svartmetallen på flere år.

«Jeg blir til deg» av Rosa faenskap på Fysisk format

Debuten til Rosa faenskap har fått mange i og rundt metallmiljøet til å mene mye. De snakker selv om fadermord av egen sjanger, og er en av gruppene som går i bresjen for et mer inkluderende metallmiljø. De kombinerer også svartmetall med tydelige påvirkninger fra punk, emo og ja, noen har til og med ment pop.

Musikken er teknisk knallsterk, men høres også deilig moderne ut, noe som har blitt understreket med oppmerksomheten bandet har fått fra festivaler, aviser og radiokanaler utenfor metallboblen. Med «Jeg blir til deg» blåser de liv i og åpner døren til en sjanger som mange publikummere ellers ikke ville beveget seg inn i.

«Me kan’kje sei nei te da som e bedre» av Sliteneliten på Plateselskapet No. 13

På «Me kan’kje sei nei te da som e bedre» har musikken til Sliteneliten blitt mindre punk og mer moderne folkemusikk. De leverer sterke instrumentalprestasjoner og presenterer norsk tradisjonsmusikk i ny drakt for et nytt publikum.

Bandet kombinerer aktivistiske tekster om gruvedumping, skeive rettigheter kapitalisme, med fele, fløyte og visesang. Rent musikalsk er albumet sterkt og variert, med melodier og harmonier som er designet for å vekke sterke følelser.

Resultatet blir en slags generasjonell brobygger, som ikke bare uredd taler særlig den unge venstresidens sak, men også bevarer viktige norske musikktradisjoner for kommende generasjoner.

«Movies, Cars & Heartbreak» av Moyka på Gems

Du vet de bilturene på natten, de som føles som en film, og som du aldri helt vil skal ta slutt? Akkurat sånn føles det å være passasjer i Moykas album, «Movies, Cars & Heartbreak». På det som mange omtaler som «det vanskelige andrealbumet», skaper 26-åringen et cinematisk univers der tekster og produksjon flyter sømløst og forteller en historie om kjærlighet som sakte, men sikkert faller sammen. Det universelle temaet utforskes gjennom detaljene, og det er nettopp i detaljene at Moyka skinner som artist og produsent. Produksjonen er fylt til randen av gullkorn, og ørsmå vendinger som hever albumet til nye høyder med en unik presisjon og finesse.

«Tøyen Holding 3» av Tøyen Holding på Mutual Intentions

Tøyen Holdings tredje album er suverent duoens beste utgivelse til nå. Og det med en sjeldent nonchalant tilnærming til hiphop-sjangeren. De har lagt seg godt bakpå i et landskap av elektronisk loungemusikk, men beholdt sine skarpe, presise og lekne tekster – og om mulig raffinert også disse enda mer.

Med tekster som dyrker det høykulturelle og kulinariske, men med en frisk, norsk og ung tilnærming, tar gruppen tempen på et fremoverlent og søkende sjikt av norsk bykultur. Alt pakket inn i et album man kan slappe av til, le av og nyte – igjen og igjen.