Disse er nominert til Årets litteratur

«Full fortapelse» av Maria Lokna på Fanfare

«Full fortapelse» tar oss ut av Norge, der de fleste av oss uansett har vært alt for lenge. Maria Loknas roman er et sprudlende kulturkræsj som tar oss nordboere på kornet.

Romanen er utgitt på det uavhengige forlaget Fanfare, som tidligere sto bak tidsskriftet med samme navn. Forlaget er kjent for alt fra interessante debutanter som Lokna til å gi ut store litteraturnavn som Margaret Atwood.

I «Full fortapelse» blir drømmen om kosmopolittisk selvrealisering konfrontert med hvordan språk og kultur former identiteten vår. Hvordan balanserer vi behovet for endring med behovet for å holde fast? Samtidig er det en utforsking av kunsten. Lokna lar de to hovedpersonene Guillaume og Josefine kjempe med sine ulike oppfatninger om hva kunst er og hvorfor det er viktig, eller verdt å befatte seg med.

«Jeg fant en måne i navlen» av Ninni Nyhus på Cappelen Damm 

I en kjent definisjon av diktningens oppgave, heter det at diktet skal gjøre verden fremmed så vi kan oppdage den på nytt. Dette er en oppgave Nyhus løser med glans i den såre, morsomme og overskuddspregede debutsamlingen «Jeg fant en måne i navlen». Nyhus’ dikt forteller om en kvinne som oppdager merkelige ting i kroppen sin: små menn, kofferter, skip. Hun går til legen, men blir ikke tatt på alvor.

Det er språket til Nyhus som virkelig imponerer. Fra før av er hun kjent som videokunstner og instagrammer. I debutsamlingen sin klarer hun på imponerende vis å overføre det særegne, absurdistiske uttrykket sitt fra det visuelle til diktning og skaper et lyrisk språk som ikke ligner noen annen debutant her til lands.

«Jenter på do» av Ida Lórien Ringdal på Tiden

Vi har mye god samtidslitteratur i Norge. Dessverre mister den glimrende stilmessige utførelsen noe av sjarmen når innholdet forøvrig er forglemmelig eller til forveksling likt andre romaner av samtidige forfattere.

Ida Lórien Ringdal har derimot skrevet en bok som faktisk vil noe. Ringdal tillater seg å være rasende og politisk, samtidig som hun snor seg unna klisjéene og fallgruvene. Det er viktig at noen klarer å gjøre kunsten aktuell uten å bli platt. Desto mer imponerende er det å gjøre det med en diktsamling, som ikke akkurat er massenes foretrukne underholdnigsform.

Ringdal har unngått å gjøre «Jenter på do» til en overredigert flinkisbok, men gitt oss en frisk og levende diktbok. En poetisk heksesabbat full av intertekstuell eleganse. «Jenter på do» er ikke en bok for alle og det forsøker den heller ikke å være. Heldigvis.

«Kjærlighet i Minnesota» av Mathias Haven på Strawberry

«Kjærlighet i Minnesota» er en novellesamling fra Mathias Haven. Den tidligere Westerdals-studenten er den første skjønnlitterærer debutanten på forlaget Strawberry.

«Kjærlighet i Minnesota» følger ulike personer i delstaten med samme navn, som så mange nordmenn strømmet til på 18- og 1900-tallet. Haven er selv norskamerikaner. I denne samlingen blir vi kjent med utilpasse individer. Den amerikanske drømmen, gjerne idealisert gjennom kinolerretet og TV-skjermer, stemmer dårlig overens med manges virkelighet. «Kjærlighet i Minnesota» forsøker ikke å fortelle den store fortellingen om den amerikanske drømmen, men dykker ned i et utvalget.

Stilen er lett og tilgjengelig, og samlingen er bare litt over 100 sider. Likevel drar Haven gjennom hele følelsesregisteret. Karakterene i Havens noveller mangler tilhørighet og tilknytning, men for leseren får de et fellesskap mellom novellesamlingens to permer.

«Med restene av mine hender» av Priya Bains på Oktober

Det er ikke ofte man står overfor en debutant med en så utkrystallisert stemme som Priya Bains. Mellom linjene i hennes dikt om mennesker uten sko, is rullet i pistasj og døtre som smeller igjen døren på fedrene sine, skimtes følelsen av maktesløshet ved å stå ansikt til ansikt med historien, både i mindre og større skala.

I høst debuterte Bains med diktsamlingen «Med restene av mine hender» på forlaget Oktober. Her møtes vi av milde, men såre dikt – ispedd brutale og rivende linjer om kjønnslemlestelse og menneskehandel. Vanskelige situasjoner skildres med en smidighet og politisk lekenhet som sjelden blir for innforstått eller intrikat. At språket er spekket av originale formuleringer trekker boken ytterligere opp. Dette er en diktsamling som treffer litterære og politiske tidsånden på en plett.

«Mine bilder – om kunst og alkoholisme» av Sverre Bjertnæs på Aschehoug

Sverre Bjertnæs (f. 1976) debuterer sent, men godt med «Mine bilder – om kunst og alkoholisme», der han forteller om sitt eget liv og kunsten han har på veggene. Den anerkjente kunstneren har valgt det personlige essay som genre, og det viser seg å være et godt valg. I likhet med livet selv, er boken fragmentert og uten klar narrativ progresjon.

Der selvbiografien ofte bare er «self-fashioning», oppleves «Mine bilder» som verket til en mann som virkelig vil reflektere over sitt eget liv og hvorfor det ble som det ble. Dermed produserer han, uten et snev av selvmedlidenhet eller romantisering, noe av det sterkeste vi har lest om avhengighet. Likeledes er Bjertnæs’ tanker om kunst ofte personlige og uten pretensjoner om å si noe fryktelig dypsindig. Nettopp derfor er det så lett å leve seg inn i dem.