Disse er nominert til Årets scenekunst

«Bare Elling» av Petter Næss på Riksteatret

Elling flytter inn i sokkel­leiligheten til enke­fruen Annelore Frimann-Clausen i Oslo. Han vil fullføre sitt store livsprosjekt: arkivet om Gro Harlem Brundtland. Det skal leveres til Jonas Gahr Støre, men det går ikke som planlagt.

Elling lar seg forstyrre av den minste ting, og fantasien hans gjør små bikarakterer både komiske og betydningsfulle. Den innpåslitne huseieren etterspør noe dypere enn ro og orden. Hun er ikke ukjent med mørket Elling desperat feier under teppet. Når legen ikke vil gi ham flere piller, eksploderer det både i hodet hans og på scenen. Som Elling er Per Christian Ellefsen lun og psykotisk med like stor troverdighet, og ny musikk av Lars Lillo-Stenberg gjør stykket til en komplett stjerneparade.

«Love Me Land» av Vilde Krohn på Hos Arne

Institusjonene sliter, mens mindre, uavhengige oppsetninger trekker publikum. «Love Me Land» i leiligheten Hos Arne viser hvorfor. De tilbyr en teaterform som for de yngre generasjonene oppleves som både frisk og innovativ.

Regissør Vilde Krohn eksperimenterer med form og uttrykk, og «Love Me Land» oser av kreativt overskudd. Den intime forestillingen vekker både ubehag og varme følelser hos publikum, og selv om stykket er satt inn i en fiktiv ramme, makter «Love Me Land» å gi en forståelse av egen samtid. Vi får et innblikk i hverdagen til sexarbeidere, basert på forskning og samtaler med mennesker i miljøet. Selv om sexkjøp er et sårt og krevende tema, er «Love Me Land» regissert frem med respekt og ømhet overfor menneskene det omhandler.

«Spis de rike» av Kepler teater på Cosmopolite

«Spis de rike» får frem nødvendigheten av nyskreven dramatikk. Stykket viser hvorfor så mange mener at den viktigste utviklingen på scenekunstfeltet skjer på alternative arenaer, ledet av friteatergrupper.

Enkle grep blir smarte i Arturo Scottis og Christian Henrik Curcan Sørbyes regi, og sammen står de for en atmosfærisk, svært underholdende forestilling. Ved å problematisere evig aktuelle spørsmål, rundt kommunikasjon og fellesskap, gir de publikum en følelse av aktualitet som er sårt trengt i norsk scenekunst.

Dette er ikke bare teater om debattkultur, men også om ensomhet. Det er modig av regissørene å ha tillit til at skuespillerne klarer å bære en nesten to timer lang forestilling, uten særlig scenografi å støtte seg på. Resultatet er utsøkt.

«Torvald» av Ibrahim Fazlic på Black Box

Stakkars Torvald Helmer. 145 år etter at Henrik Ibsen skrev «Et dukkehjem», har han fortsatt ikke kommet over at Nora forlot ham. I 2024 har han imidlertid fått et eget teaterstykke der han spiller hovedrollen.

I tillegg til ensomheten har han en hel del nye ting å stri med, spesielt woke-kulturen og sin egen opplevelse av irrelevans som hvit, heterofil, middelaldrende, biologisk mann fra øvre middelklasse. En typisk Subjekt-leser med andre ord. Eller i det minste en karikatur av en.

Denne to timer lange mancave-monologen er intet mindre enn en fantastisk, nådeløs harselas med den hvite mannens utenforskap. «Torvald» viser frem alle nyansene i mannsskikkelsen. Resultatet er knallgodt.

«The Rake’s Progress» av Vidar Magnussen på Den norske opera

Igor Stravinsky er den eneste klassiske komponisten som har fått en stjerne på Hollywood Walk of Fame. Det er altså stor fallhøyde når Vidar Magnussen tar på seg oppgaven med å regissere Stravinskys opera, «The Rake’s Progress». Men vent, Vidar Magnussen … er ikke det han skuespilleren kjent for å være en skøyer i «Side om side» og dolke folk i ryggen på «Spillet»?

Jo, men han kan så mye mer. Som regissør viser Magnussen at han har solid innsikt i menneskesinnets kriker og kroker. «The Rake’s Progress» følger den tåpelige arvingen Tom Rakewell fra horehuset til galehuset, ledet an av djevelen selv. Forestillingen blander komedie, tragedie og surrealisme på innovativt og inspirerende vis. Opera har sjelden vært så gøy som dette.