Disse er nominert til Årets film og tv

«De uskyldige» i regi av Eskil Vogt

«De uskyldige» er et stort steg for regissør Eskil Vogt. Filmen utspiller seg i et univers mistenkelig likt Joachim Triers «Thelma», som Vogt var med på å skrive manus til. Vogt tar oss her tilbake til barndommen, hvor han skildrer barnas lek på barnas egne premisser. «De uskyldige» fungerer som en hybrid mellom skrekk, familiedrama og sosialrealisme, uten å noen gang virke sjangerforvirret. Filmen har slående visuelle kvaliteter, og Vogt mestrer en av de vanskeligste oppgavene en regissør kan ta på seg. Nemlig å regissere barn. Når Vogt inviterer oss inn i barnas verden blir det fort klar at dette er en film man ikke går umerket hen fra. Ikke bare er de kalkulert historiefortelling, men også kunstnerisk utfordrende filmskaping. «De uskyldige» tyder på at Vogt også alene vil sette preg på norsk filmindustri.

«Gritt» i regi av Itonje Søimer Guttormsen

Etter den suksessfulle kortfilmen «Retrett» (2016) fortsetter regissør Itonje Søimer Guttormsen og hovedrolleinnehaver Birgitte Larsen nå utviklingen av sin karakter i langformat. Via Gry-Jeanette som desperat prøver få gjennom en stipendsøknad og fullføre sitt kunstneriske magnum opus tar «Gritt» temperaturen på kultur-Norge. Toneleiet skifter hele tiden mellom satire, dypsindighet og det pretensiøse. Med dette klarer filmen genistreken å si noe om hvor utfordrende det er å leve som kunstner, samtidig som at kanskje ikke all kunst er tjent med å faktisk gis liv. Minneverdige scener og bikarakterer kommer på rekke og rad i et frenetisk tempo som ikke gir slipp før helt mot slutten. I tillegg portretteres Oslo i et audiovisuelt univers som er ulikt det meste av annet innen norsk kinofilm tidligere. Her er hovedstaden lumsk og truende. Med sitt originale filmspråk og mangefasetterte innhold vil «Gritt» kunne stå som referanseverk og inspirasjon i lang tid fremover.

«Han» i regi av Guro Bruusgaard

I en tid hvor å fortelle om problemene til privilegerte hvite menn kan beskyldes for å være utdatert eller kjedelig klarer regissør Guro Bruusgaard allikevel å finne en spennende vinkling i sin spillefilmdebut. «Han» følger separat livet til tre menn under et døgn i Norges hovedstad, og hvordan de alle på hver sin måte får føle på frykten for latterliggjøring av det motsatte kjønn. Med et empatisk blikk på karakterene tar filmen tak i problemstillinger som fort kunne fremstått patetiske og heller gjør dem reelle. Et sterkt tematisk knutepunkt rundt den moderne mannsrollen binder de tre skjebnene sammen og fortellingen byr i stor grad opp til debatt. En debatt som er viktig i et samfunn hvor kanskje det å tilsynelatende ikke skulle ha noe å klage er nettopp det som gjør det vanskelig å vise sårbarhet.

«Nach» i regi av Ernst De Geer, Fanny Oversen og Johanna Pyykkö 

Gjennom åtte forskjellige nachspiel blir vi fortalt historien om søskenrivalisering og et tabubelagt trekantdrama. I en tid hvor de fleste serier gjør seg avhengige av en oppfølger velger serieskaperne av «Nach» å avslutte siste episode åpent, uten at serien avhenger av en fortsettelse. Den lille, men formidable serien gjør seg fortjent til serieformatet, og inneholder særegne kvaliteter både foran og bak kameraet. Seriens tre hovedroller spilt av Ingrid Giæver, Sarah Francesca Brænne og Fredrik Stenberg Ditlev-Simonsen er alle særegne i spillestilen, men spiller hverandre også opp. Det nøkterne manuset er ikke en stopper for at skuespillerne får hevdet seg, og Ingrid Giæver gjør en så solid rolletolkning at hun konkurrerer med Renate Ransve om plassen til årets prestasjon foran skjermen. «Nach» er en enkel produksjon, men serien står likevel igjen som et friskt pust til norsk film og TV, og en av tidenes desidert Norges beste serier.

«Pørni» i regi av av Gunnar Vikene

Historier om skilte tobarnsmødre på vei inn i overgangsalderen er ikke det som dukker oftest opp på tv-skjermen her til lands. Med «Pørni» fremlegger serieskaper og hovedrolleinnehaver Henriette Steenstrup et forfriskende perspektiv på foreldrerollen gjennom både humor og sårhet. Om ansvar i familiære relasjoner opp mot realiteten av personlig begjær. En hverdag hvor livet ikke kan settes på pause. Til tross for konflikt og motstand inntar tittelfiguren aldri en offermentalitet, og dramaet utspiller seg uten sentimentale virkemidler. Manusforfatter Steenstrup har skapt en serie som oppleves som intelligent og selvsikker, med flere viljesterke tematikker på hjertet. Sammen med en balansert komikk som aldri er på bekostning av troverdigheten. De velskrevne manusene gestaltes av et karismatisk ensemble og dyktige fagfolk bak kamera blir prikken over i’en. «Pørni» er et prakteksempel på høy underholdningsverdi og kunstnerisk kvalitet som går hånd i hånd.

«Verdens verste menneske» i regi av Joachim Trier

Med «Verdens verste menneske» har regissør Joachim Trier og medforfatter Eskil Vogt avsluttet deres såkalte Oslotriologi, som også består av «Reprise» (2006) og «Oslo, 31. august» (2011). Det var likevel ikke de Trier og Vogt som ble stundens store stjerner, men hovedrolleinnehaver Renate Reinsve.

Kritikerkorpset var overstrømmende begeistret, selv om det også var spredte uttrykk for forsiktig skuffelse. Men Reinsves tolkning av karakteren «Julie» har fått stående applaus. Den største utmerkelsen kom da den dyktige kvinnen fra Solbergelva vant prisen for beste kvinnelige hovedrolle på Filmfestivalen i Cannes. Filmen var også med og konkurrerte om Cannes-festivalens gjeveste pris, Gullpalmen. Filmen er også Norges Oscar-kandidat.
En patriotisk og kulturell vind blåste over det ganske land, med det resultat at 120.000 nordmenn (i skrivende stund) har strømmet ut av sine trygge lock down-omgivelser for å se «Verdens verste menneske» på kino.