Subjektprisen 2020

Disse er nominert til Årets scenekunst

Subjektprisen 2020 deles ut 17. desember. Nå kan du være med på å avgjøre hvem som går av med tittelen Årets scenekunst.

Subjektprisen er en feiring av kulturåret som har gått, og en hedrende anerkjennelse av menneskene, initiativene og kulturproduktene som gjør Norge til et kulere land å bo i.

Selv om det ikke er synlig før på tampen av året, pågår arbeidet med Subjektprisen gjennom hele året. Vår redaksjonelle jury infiltrerer nemlig kulturlivet med penn og notatblokk året rundt, for å notere oss de kunstnerne, utstillingene, visningsrommene, filmene, teateroppsetningene, bøkene, musikkutgivelsene, musikerne, stemmene og subjektene som vi mener er de beste og viktigste bidragsyterne til norsk kulturliv.

Subjektprisen er inndelt i ti kategorier, og består av heder, ære og en statuett.

Vinnerne lanseres 17. desember i år.

Se bildene fra i fjor: Storslått utdeling av Subjektprisen 2019

En publikumspris

Subjekts heder og ære ligger i nominasjonsinnstillingene, men til syvende og sist er det Subjekts lesere som bestemmer hvem som går av med seieren.

Årets scenekunst

I priskategorien Årets scenekunst har Subjekts redaksjonelle jury nominert seks forestillinger fra Oslo, etter som vår scenekunstredaksjon befinner seg her.

Nå er det opp til deg. Du kan stemme nederst i artikkelen.

Stem her

Hva var årets scenekunst?

Stem innen andre kategorier her

· Årets visningsrom

· Årets utstilling

· Årets kunstner

· Årets litteratur

· Årets scenekunst

· Årets film og tv

· Årets musikkutgivelse

· Årets artist

· Årets stemme

· Årets subjekt (lanseres fredag)

«Bestialitetens historie» var en av årets mørkeste forestillinger, men tidvis bikker bestialitetene over i det rent komiske, skriver Subjekts anmelder. (Foto: Det norske teatret.)

«Bestialitetens historie» i regi av Ivica Buljan på Det norske teatret

Det var mye tiltalende ved prosjektet «Bestialitetens historie» (2020).

Stykket regisseres av selveste Ivica Buljan, den kroatiske regissøren som regnes som blant kontinentets mest sentrale, og kildematerialet er Jens Bjørneboe sitt hovedverk.

Det var derfor store forhåpninger knyttet til oppsetningen av «Kruttårnet» (1956), andre bok i Bjørneboes trilogi, men resultatet var alt annet enn vi forventet oss. Sex, punk, vodka og bråk. Her hyles det, det onaneres, lemlestes og humoren er går tidvis over i det pubertalt banale.

Buljan følger altså ingen oppskrift på godt teater. Det krever virkelig folk med kultur for å mestre noe slikt, og det fullbyrdes med glans. «Bestialitetens historie» var ikke bare på en av årets beste forestillinger, men kanskje også den mest nyskapende.

En av verdens mest ettertraktede koreografer samarbeidet med norske Nagelhus Schia Productions om «Duels», en vandreforestilling på Vigelandmuseet. (Foto: Antero Hein.)

«Duels» i regi av Damien Jalet, Erna Omarsdottir og Nagelhus Schia på Vigelandmuseet

I en kort periode før koronapandemien inntraff, pendlet stjernekoreografen Damien Jalet mellom Hollywood og Oslo. Han var nemlig aktuell med Madonnas «Madame X»-turné på den ene siden (av Atlanterhavet), og med danseoppsetningen «Duels» i Oslo på den andre.

«Duels» ble utsolgt ganger syv. De heldige få fikk oppleve Jalet, som sammen med den islandske dansekunstneren Erna Omarsdottir, hennes kompani Iceland Dance Company og det norske dansekompaniet Nagelhus Schia Productions fremførte en makeløs vandreforestilling i Vigelandmuseets ærverdige lokaler.

Den sjeldne opplevelsen – bestående av slående talent, banebrytende koreografi og Vigelands udødelige skulpturer som scenografi – er umulig å glemme. Skulpturene ble imitert, utfordret og beveget, og som den aller gjeveste kunsten åpnet «Duels» opp en helt ny verden. I rom etter rom.

Med «Et dukkehjem» (2020) beviser Nyquist at han er blitt en av landets viktigste regissører, på linje med gjeve kunstnere som Kjersti Horn og Peer Perez Øian. (Foto: Øyvind Eide.)

«Et dukkehjem» i regi av Mattis Herman Nyquist på Nationaltheateret

Det er godt over hundre år siden Nora sjokkerte ved å forlate mann og barn, og sjokkfaktoren har bleknet da hun har gjort det utallige ganger siden.

Det er med andre ord vanskelig å gjøre Henrik Ibsens mest spilte stykke, «Et dukkehjem» (1879), nytt og farlig igjen.

Stjerneskuddet Mattis Herman Nyquist klarer mot alle odds å gjøre nettopp det. Ved tilsynelatende enkle, men like fullt geniale grep moderniseres Ibsens klassiker. Dramatikeren mente selv at stykket ikke handlet om kvinnekamp, men «menneskekampen».

Samme tilnærming ser det ut til at ensemblet har hatt, da dette er en nyansert og gjenkjennbar oppsetning av et bekmørkt samlivsdrama. Med sin Ibsen-tolkning innlemmes Nyquist i en klubb nykommere flest knapt tør å drømme om.

Med «Et dukkehjem» (2020) beviser Nyquist at han er blitt en av landets viktigste regissører, på linje med gjeve kunstnere som Kjersti Horn og Peer Perez Øian.

I «Solaris» byr manuset på filosofiske problemstillinger som møtes med både ærefrykt og ironi. (Foto: Det norske teatret.)

«Solaris» i regi av Peer Perez Øian på Det norske teateret

Ane Dahl Torp faller ned fra himmelen og ned i Solarishavet. Slik starter et av de mest forunderlige stykkene vi har sett på lang tid.

Regissør Peer Perez Øian gjenbesøker på mange måter sitt Hedda-vinnende prosjekt «Solaris korrigert» (2015), det er nemlig ikke bare tittel som samspiller. Han gjenforener et vinnende lag for å skape et krysningspunkt mellom en drøm, død og oppstandelse.

En mer gjennomført og solid oppsetning vil være vanskelig å oppdrive, ettersom dette er så vanntett som det er mulig å bli.

Manuset byr på filosofiske problemstillinger som både møtes med ærefrykt og ironi. Og psykologi har knapt blitt mer latterliggjort siden Lars von Triers «Antichrist» (2009), som forøvrig ble dramatisert av Peer Perez Øian i 2013, og i settingen kjennes det riktig.

Regi og skuespill imponerer stort, men faller likevel i skyggen av det som utvilsomt er årets vakreste scenebilde. Sitt eget stykke, altså.

«03:08:38 Tilstander av unntak» er en oppsetning av grusomhetene som forekom 22. juli 2011. (Foto: Presse.)

«03:08:38 Tilstander av unntak» i regi av Tore Vagn Lid på Vega Scene og Det vestnorske teateret

Det er ingen skuespillere på scenen, ikke i tradisjonell forstand.

Skuespillerne er erstattet med scenearbeidere som opererer et avlangt bord hvor stykket skal foregå. «03:08:38 Tilstander av unntak» (2019) er en oppsetning av grusomhetene som forekom 22. juli 2011. Her er scenebildet i fokus, et hjemmesnekret uttrykk skrellet for estetisk verdi.

Og i et slikt enkelt uttrykk oppstår noe av det mest intrikate vi har sett på en scene i år. Forestillingen tilbyr en renskåret og ærlig gjennomgang av terroren som krevde 77 liv, og er en av de til nå mest respektable kunstneriske tolkningene av det urettmessige begått av Anders Behring Breivik. Stykket, av Transiteatret, ble først fremført i Bergen i juni 2019, og i 2020 ble sceneversjonen vist på Det vestnorske teateret i Bergen og på Vega scene i Oslo.

«+-» ligger et sted i mellom tradisjonelt teater og dans, men først og fremst er dette stilsikker kunst. (Foto: Corentin JPM Leven.)

«+-» i regi av Corentin JPM Leven på Black Box

Den franske kunstneren Corentin JPM Leven er kjent for å leke med form og uttrykk. Med forestillingen «+-» (2020) entrer han teaterscenen hvor han forteller sin egen sykdomshistorie gjennom virkningsfull koreografi.

Stykket lener seg i stor grad på det ytre, da det kun er noen få avbrekk med korte monologer, og i den anledning er det umulig å komme utenom Ann Mirjam Vaikla sublime scenografi, som åpner seg for oss gjennom finurlige sceneskifter.

Marianna Sangita A. Røes lydbilde står vel så sterkt og lydteknikerne får også lekt seg. Enkeltelementene er alle så mektige at de fyller et eventuelt fravær av tekst.

«+-» ligger et sted i mellom tradisjonelt teater og dans, men først og fremst er dette stilsikker kunst.

Liker du det du leser?

Da kommer du til å elske Subjekt Pluss!
Det er ingen bindingstid.

Bli abonnent!
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de er uredde og dedikerte i dekningen av kunst og kultur. Leser jeg Subjekt, vet jeg hva som skjer.


Trine Skei Grande
Tidl. kulturminister (V)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de problematiserer det som andre ikke har tenkt på. I tillegg har de grundige anmeldelser og gode anmeldere, og det mener jeg uavhengig av at de likte min serie, altså!


Henriette Steenstrup
Regissør
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar opp ting jeg ikke visste at jeg var interessert i. Dessuten er det et nydelig sted å holde seg oppdatert på hva som foregår i kulturnorge.


Jonis Josef
Komiker
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tar samtiden på pulsen, våger å utfordre kulturlivets indre maktkonstellasjoner og dermed til gagns viser at heller ikke kultur er noen søndagsskole.


Agnes Moxnes
Presseveteran
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi jeg ble rasende hver gang de sakene jeg ville lese var bak betalingsmur. Som abonnent ble jeg kvitt det raseriet, men ble til gjengjeld rammet av et nytt raseri. Over norsk kulturliv.


Harald Eia
Sosiolog
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de tør å avdekke ukulturene, og gir deg de ekte kulturnyhetene. Avisen leverer modig og nyskapende kulturjournalistikk.


Shabana Rehman
Multikunstner
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har vist en sjokkerende evne til å være først på ballen med nyheter i mange av de viktigste og mest brennbare kulturpolitiske debattene i vår tid.


Mímir Kristjánsson
Stortingsrepresentant (R)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi avisen tar opp mange interessante temaer, og som leser får jeg bedre innblikk i hva som skjer på kunst- og kulturfeltet.


Sarah Gaulin
Generalsekretær i LIM
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi at jeg som borger vil følge debattene rundt kulturfeltet, fra ytringsfrihet til støtteordninger. Som privatperson vil oppleve, se og høre om kultur, og vite hva som skjer.


Torbjørn Røe Isaksen
Tidl. Arbeidsminister (H)
– Jeg abonnerer på Subjekt fordi de har utviklet seg til å bli en kulturaktør å regne med. Avisen holder deg oppdatert på kulturfeltet, og er en verdifull kanal for publisering.


Janne Wilberg
Oslos byantikvar